På 30-tallet var bildesignere med ambisjoner om høy fart svært opptatt av aerodynamikk. Mercedes og Audi er blant de opplagte som kan vise til en slik arv, men det går igjen i mange andre biler som skulle gå fort den gangen. T80 er likevel en av de mer ekstreme viser det seg, nå som Mercedes har valgt å trekke den frem i et velfortjent lys. Den har ikke vært hemmeligholdt, men i den grad kjempen er vist frem på museet har den ikke vært komplett og satt sammen. Det er den blitt nå, og hvilket syn!
Porsche inn på scenen
Det hjelper å ha driftige sjeler som pådrivere. I dette tilfellet var det racerføreren Hans Stuck som mente at det var på sin plass å hente tronen for verdens raskeste bil til Tyskland. Rekorden lå hos John Cobb som hadde oppnådd 595 km/t, og Stuck mente at runde 600 km/t var et minimum for å gjøre seieren total. Dermed satte teknikerne og designerne i gang etter den tids filosofier for å oppnå målet. Sa vi teknikere? Blant disse var en ung ingeniør ved navn Ferdinand Porsche – som kom fra en familie og miljø som allerede var høyst synlige på radaren. Teamet gikk i gang med arbeidet i 1936 og etter hvert ble det et mål om å sette rekorden allerede i 1937. Det de ikke visste var at de arbeidet mot en tid som ville stikke kjepper i hjulene på flere måter, og til slutt havarere hele planen.
Syk presisjon
Mesteparten av T80 er tatt vare på og har befunnet seg på museet. Dokumentasjonen er også intakt med over 500 ulike tegninger som oppbevares i arkivene. Monsteret på 8,24 meter med forbløffende aerodynamikk er ikke mer enn 1,74 meter bredt og 1,2 meter høyt. Og under skallet var det en avansert konstruksjon som ga en indre rammestruktur som karosseriet ble tredd over. Det var festet med kun 8 bolter og kunne løftes vekk enkelt for reperasjoner og service. Av grunner som ikke fremgår helt tydelig, valgte Mercedes å lage en ny rammestruktur når de valgte å sette T80 i stand. De brukte 150 meter med stålrør med en tykkelse på 20 mm med en tykkelse på veggene på 1,5 mm. Gamle sveiseteknikker ble studert og arbeidet er utført med enorm nøyaktighet. Det viste seg nemlig at den gamle rørrammen var gjort flatere på vise steder for gi nøyaktig tilpasning til karosseriet. Hver millimeter måtte utnyttes.
Behov for kjempekrefte
Tyskland var i en fase med opprustning på slutten av 30-tallet, og prosjektet var knyttet tett opp mot forsvaret som styrte all utvikling. Unge Porsche hadde regnet på behovet for krefter, og mente at man hadde behov for opp i mot 3.000 HK. Men en slik motor fantes ikke, selv ikke i Mercedes egen DB603 flymotor. Og forsvaret hadde lagt videreutvikling av denne på is. Det ble opphevet for å komme i mål, slik at ingeniørene ga seg i kast med V12-eren på 44,5 liter som i standardkonfigurasjon ga 2.000 HK Trimming måtte til, og de valgte en spesialcocktail av drivstoff. Ved temmelig brutale 3.200 omdreininger (for en enorm flymotor) hadde man endelig utviklet en motor på 3.000 HK til drivpakken med seks hjul. Effekten ville holde for 600 km/t mente Porsche, men om man skulle opp til 650 km/t som flere ønsket, ville behovet øke til 3.500 HK. Ingeniørene ga et OK for å hente ut denne effekten også.
Nektet å gjøre forsøket i Utah
Man foretok aerodynamiske tester i vindtunellen som var bygget for Zeppelin-ballongskipet. Bekymringene var konsentrert rundt styrken til de smale hjulene, men allerede før det hadde det pågått tautrekning om hvor rekorden skulle settes. Opprinnelig var amerikansk grunn utsett til oppgaven, Bonneville Salt Flats var allerde da etablert som fartgalingens mekka. Men visse tyskere ville helst at rekorden skulle skje på hjemlig grunn, og noen pekte ut et autobahnstrekk ved Dessau som kunne egne seg. Prosjektet hadde nå trukket ut i tid, og våren 1940 ble hele prosjektet parkert av opplagte og svært uheldige grunner.
Klar for å bli sett
Motoren forsvant i forskning og er tapt, mens resten av T80 havnet i forvaring hos Mercedes – heldigvis. Mange av 30-tallets godbiter forsvant under krigen og det gjør den svært originale tilstanden til T80 enda mer interessant. Mannskapet som har restaturert og klargjort T80 til utstilling fant en passende motor i egne rekker. Den er ikke et fullverdig substitutt, men nært nok til at kjempebilen kommer til sin rett igjen. Den vil være å finne på museet, utstilt med andre skatter.
